Cry swine!

These days there are a lot of talk about the flu. Swine flu that is. The worst predictions says millions and millions will fall ill, and people will die in droves. A regular plague is threatening us. Or rather pandemic as it is called these days. The sky is falling. Doomsday is near.

A couple of years ago it was the bird flu. The same predictions. The same horrible scenario. But for some reason, we're still here. The sky didn't fall. Doomsday didn't come. So let's say, I'm not quite convinced.

What I do see is the the UN health agency, WHO, and it's Director-General Margaret Chan, once again playing it into the hands of the international medicine industry. We all need vaccination! And somebody got to supply that vaccine. Guess who? The same companies that supplied the vaccine for the bird flu. And they won't do it for free.

I'm not saying that nobody needs the vaccine. Of course there are those that can benefit from a vaccine. But mass vaccination programs? Get real!

First of all, no matter the "kindness" of some of the developed countries, there will never be enough funding for mass vaccination programs in third world countries. Never! It may be the wet dream of the medical industry, think of all the money, but it will never happen.

Secondly, no matter what resources are put into such a program, it will not be enough. It will not be sufficient supplies of vaccine, not sufficient infrastructure for distribution. And it will take to much time.

So are we just going to "save" those living in the developed countries? Do they really need saving?

The flu comes every year. And every year it gets a new name. It has been like that since we were able to isolate and recognise the viral strands. The Asian flu that each year visited us from the mid fifties was a tough one. A lot of people got ill. A few died. When the Hong Kong flu was discovered in 1968 we were all going to die. We're still here. It's like this every year.

The WHO creates close to mass hysteria every other year now. And I think I know why. Money. Funding for their programs. Many of which are absolutely worth funding. But is this the way to do it?

It reminds me of another UN backed mass hysteria back in the eighties. This was before someone had found a big hole in the sky and predicted doomsday as a result of global warming. Back then it was the desert who was the culprit. It was spreading!

What happened was the following. In the Sahel area, an arid area south of Sahara, there was a draught period. The worst in many years. Pictures of dried out carcasses from cattle and pictures of children suffering from malnutrition and dehydration was spread throughout the world. And the world responded with massive help programs. Not since the Biafra crisis had such massive amounts of aid been poured into an area of need. So far so good. The help was sorely needed.

But people asked themselves. Why was this happening? And the scientists from the UN and various other agencies gave the answer. The desert was spreading! Sahara was moving to the south, leaving death and despair in it's wake. And they had proof! When comparing new aerial photos with older material one could clearly see that the desert had moved south. So truckloads of money was poured into research on the subject. And campaigns started to stop the desert from spreading. "Plant a tree for Africa" was the slogan. Not that it did much good, but it made people feel better.

But was this really true? No. In fact it was as close to a hoax as you could get. And the motive was of course funding. Drought in the Sahel is nothing new, and has been reported as far back as the 17th century. Sandwiched as it is between the Sahara and the African savannah grasslands to the south, the Sahel is a climatic zone of its own. The draughts occur on irregular intervals and so far no specific pattern has been discovered. What made the crisis in the mid eighties reach such apocalyptic proportions was something quite different.

It was a war. At that time a bitter war was raging on the Horn of Africa. Millions of people fled their homes to escape the fighting. They brought with them their livestock. And they fled into the Sahel. An area that culd barely sustain the population all ready there. The cattle ate all the grass on the ground, and the goats all the leaves on the trees. The humans chopped down the dried out twigs and used them for fuel. An all ready critical situation turned into a catastrophe. All because of a war.

Nobody mentioned that in the news. And the scientists got their money. Not to research how to stop wars, but to stop deserts from spreading. Something the nature manages quite well without help as long as balance is maintained. Wars on the other hand are started by humans. And they are much harder to stop.

But as long as the scientists and their various agencies get their funding, the reason why may not be that important?

That is probably why right now, if we survive the swine flu, we will all succumb to the effects of global warming.

Sugar Daddy?

That would be something to brag about, huh? But oh no. There's no flock of beautiful young women gathering around this daddy. Not one. And to be honest I don't blame them. There's another kind of sugar who got the better of me. Glucoses. In my last post I mentioned something about big changes in my life. So here we go...

This July I was working as Assistant Range Master at the European IPSC Rifle Championships. A job I really didn't want. But when good friends took on the challenge of organizing this event after the original organizing committee had been sacked for doing nothing, and they urged me to join the team, I could not let them down. To organize a match like that in ten weeks is almost impossible. But we did it! And it almost broke my back. Putting in sixteen to eighteen hours of work for such a long period took it's toll, and two or three days into the match I almost collapsed. I was rushed to the hospital. They attached all kinds of wires to me and thankfully they could assure me that both the pump and brain was still functioning. It didn't feel like neither. My blood pressure was way up, but that could have a number of reasons. A rather worried looking young lady pricked my finger, pressed out a drop of blood and put it on some measuring device and five seconds later seemed relived when she told me that I was a diabetic. My reading was so high there was no wonder I felt crappy. It was close to hyperglycemia. That's poisoning. With brain damage as one of the consequences. If I hadn't all ready been stretched out she could have knocked me over with a feather

Once home I saw my regular physician, got the short version of what was going to happen unless I turned things around and that was that. I did as the good doctor ordered. I changed my diet and my lifestyle. I started exercising and I've never looked back. The last months seems like a blur, and the events of this summer seems like an eternity ago now. And almost 20 kilo . That is just around 3 stone or 42 pounds to those still living in the stone ages.

So the one who have returned to rant on these pages are lighter, in better shape than in many years, but just as full of it as before. I'm still me. Oh sure, I have to pop a few pills, and stay in shape. But staying on a diet and exercising a bit is no great effort considering the alternatives. I hate to sound melodramatic, but I have been given life back. I intend to make the most of it.

I'm back!

It's been more than two years since I last posted here. That's a lot of water under the bridge. And a few dramatic changes, at least to me, to my life. Of which I will tell you later. First thing you'll notice is that I changed language. That has several reasons, the obvious one being that not a lot of people read Norwegian. The not so obvious one is that I like writing in English. I'm not saying I'm very good at it, but I also know that I'm not half bad. Most, if not all, of my friends who may or may not have an interest in what will appear on these pages will have no problem understanding English, even my English. So from now on, English it is.

So? What happened? Why did I stop writing. To be quite honest I'm not quite sure. I think it was a combination of "intellectual exhaustion" and a lack of audience. After all, what's the point of publishing if you got no readers? Oh! Don't get me wrong. I really appreciated the few readers I had, their comments and the insight they shared with me. But I sort of ran out of momentum.

Will the "momentum" be back? Will I produce anything worth reading? To the first question the answer is simple. At least for a while. As for the content, the substance? I have been writing small stories and comments about and on various subjects since i was a kid. Some of my readers have found my ramblings to the point, entertaining and even amusing. Some have not. As this is a blog, don't expect great literature or groundbraking analyzes. But do expect a variation of subjects, may be even the occasional fictional story. At least that's the plan. And of course, I'll tell you more about myself. At least between the lines. If you can read it.

See you later!

Valg...

Mandag er det «valg» i steinrøysa. Man har i månedsvis blitt tutet ørene fulle av de forskjellige partienes fortrinn. Skal man tro reklamen vil de alle omskape steinrøysa til et blomstrende paradis bare akkurat de får vår stemme. Forskjellene mellom de forskjellige partiene er neglisjerbar og bare synlig i symbolikken de omgir seg med og eventuelt det verdisyn de påstår seg å representere. Og i tråd med tidens tendens, hvor «sjarmerende» representantene måtte være. Personlig synes jeg i grunnen de aller fleste av dem er gjennomført ufyselige.

Så hva gjør man da? Det finnes minst to muligheter. Man kan stemme på de man mener er minst ufyselige. Eller man kan la være å stemme. Om man er av den oppfatning at vårt såkalte demokrati krever aktiv deltagelse fra samfunnets stemmeberettigede medlemmer, og at det å unnlate å stemme innebærer en forsømmelse av denne plikt, vel, så stemmer man. På den minst ufyselige antageligvis. Om man derimot mener at det spiller ingen rolle hvem man stemmer på, fordi avgjørelsene uansett ikke tas i de «demokratisk valgte» organer, men på styrerommene til de store selskapene og i korridorene der politikere og påvirkere møtes «uformelt» så blir man antageligvis hjemme.

Nå forvalter neppe de to ovenstående utsagn den hele og fulle sannhet. Det tas avgjørelser i de «demokratisk valgte» organer som påvirker hverdagen til oss alle i steinrøysa. Og dermed vil det ha betydning hvem som eventuelt bekler posisjonene i disse organene. Hvordan sørger man da for at de «rette» havner i posisjon? Ved å stemme?

Rent logisk virker det siste alternativet mest fornuftig ettersom det motsatte, ikke å stemme, med nødvendighet fratar en påvirkningsmuligheten. Men så var det problemet med de forskjellige alternativene da. Hvis de alle er like ufyselige, hva da? På den måten får man jo uansett ikke de «rette» i posisjon. Man må altså velge den eller de som er minst «feil». Det må jo være djevelens alternativ.

Rent personlig er jeg i hovedsak opptatt av to forhold. Det ene er prinsipielt, det andre kan betraktes som mer praktisk, eller saksrettet.

Først og fremst er jeg opptatt av personlig frihet. Det vil føre for langt å søke å beskrive hva jeg legger i slik personlig frihet i en liten spalte som denne, og jeg har vel berørt temaet før. Mitt syn på personlig frihet er uansett på det nærmeste perfekt sammenfattet av Torbjørn Egner i Kardemommeloven. «Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og forøvrig kan du gjøre som du vil.» Ingen av de politiske partiene som stiller til valg i steinrøysa har et program som ivaretar denne enkle læresetning. Alle, uten unntak, har programmer som vil begrense individets frihet ut over de to begrensningene som Kardemommeloven setter. Deres menneskesyn og syn på individuell frihet er med andre ord for meg uakseptabel. Ingen stemme fra meg altså.

Mer praktisk er jeg opptatt av miljøforbedrende tiltak. Først og fremst i mindre bruk av privatbil. Bilen er for folk i vår tidsalder en velsignelse, og en forbannelse. Den gir frihet til å bevege seg over avstander som vil være for store til at man innenfor tilgjengelig tidsrom kan gjøre samme reise til fots. Og den er en forbannelse fordi den koster det hvite ut av øyet både i anskaffe og drift. Det siste er politikerne sin feil. Men den er også en forbannelse fordi den forurenser. Biltrafikken holder på å kvele byene våre, og miljøet ødelegges. Noe må gjøres. Politikere har et svar, gjøre det enda dyrere å ha og bruke bil. Det er vel i grunnen det eneste svaret de har. Uansett.

La oss se litt på det svaret og hva det betyr for den enkelte. La oss si at man øker drivstoffprisen til det dobbelte og i tillegg innfører såkalt «rushtidsavgift» i de store byene for å begrense bruken av privatbil i de tidene på døgnet trafikken tenderer til å være verst. Altså ved normalarbeidsdagens begynnelse og slutt. Hva skjer?

Jo, direktør Flottenmeyer kjører i alle fall ufortrødent videre i sin nye, store, dyre bil. For det første spiller det for ham mindre rolle hva det koster, han har uansett råd. Og for det andre utgiftsfører han uansett det hele på firmaet. Tut tut!

Hva med Kari Trestakk og Ola Oppigarda? Som har to unger i barnehage, en i småskolen, jobb på hver sin kant av byen og som selvfølgelig ikke begynner eller slutter på arbeid samtidig? Og selvfølgelig har ikke de minste fått plass i samme barnehage og skolen til eldstemann ligger for langt unna til at de føler seg komfortable med å la han gå til skolen med all trafikken, men for nærme hjemmet til at det offentlige vil koste skoleskyss. De må naturligvis også fortsette å kjøre. For de har ingen alternativ. Med mindre en av dem skal gå hjemme da. Og det må i så fall bli Kari som i utgangspunktet har lavest lønn. Hun fikk jo ikke helt gjort ferdig den skolegangen med unger som kom på løpende bånd, så det lodd faller nok på henne. Hun kan selvsagt ta noen ekstravakter i helgene for å spe på økonomien i huset. Men, når skal begge to få tid til å være sammen med ungene samtidig da?

Så for Kari og Ola er ikke det at en av dem går hjemme et alternativ. Og å la bilen stå er heller ikke et alternativ. Skulle de benyttet offentlig kommunikasjon til og fra arbeid, barnehage og skole morgen og kveld ville det bety minst fire timers reisetid totalt. Og ikke er den reisinga gratis den heller. Så de biter tennene sammen, sparer der det går an og kjører videre. Og staten håver inn avgifter.

Om politikerne som pretenderer å skulle være for miljøet og for bedre kår for barnefamiliene virkelig mente det de sa så ville Kari og Ola fått barnehageplass der de bor. Den ville vært gratis. Og den største ungen ville fått følge av skolepatruljen til og fra skole og skolefritidsordning. For han har selvsagt bare godt av å gå, det er bare forholdene han skal gå under som må bli bedre. Og når Kari og Ola skal på jobb så skjer det selvsagt med en buss eller en trikk som går ofte nok til at det går an å være litt treg i avtrekket en morgen og likevel rekke fram i tide. Og den samme skyssen vil selvfølgelig være gratis.

Og bilen kan få stå hjemme. Og bare bli brukt i helgene, eller til handleturer og lignende. Eller når de skal besøke oldemor på sykehjemmet. Og på hytta til foreldrene til Ola noen ganger. Det er så flott der oppe på fjellet, og ungene kan puste i skikkelig ren luft. Og lære å fiske. Og kanskje de får råd til å kjøpe en ny og mer miljøvennlig bil. Der ungene sitter tryggere. En bil uten syke avgifter til en grådig statskasse.

Alt dette skulle i følge politikerne koste så sinnssykt mange penger at det er helt ugjennomførbart. Tull sier jeg. En reduksjon på minst 50% i biltrafikken i normal arbeidstid, svært begrensede behov for nye veiutbygging, drastisk reduksjon av ulykker forbundet med veitrafikken, store besparelser innen helsevesenet ikke bare på grunn av færre ulykker, men også på grunn av drastisk nedgang i luftveislidelser og allergi framkalt av veitrafikken. Besparelsene ville langt overgå kostnadene! Selv med «sviktende» avgiftsinngang. Man må bare ta med alle kostnadene.

Men er det noen partier som går inn for en slik politikk? Nei, det er det ikke. Tvert om. De som påstår seg å være miljøpartier har bare en løsning. Avgifter og atter avgifter. Ingen løsning på de reelle problemene, bare stadig verre og verre vilkår for Kari og Ola. Ingen stemme fra meg altså.

Med andre ord, jeg blir nok hjemme denne gangen også.

Et halvt år...

Et halvt år er gått siden det ble skrevet noe på disse sider. I seg selv selvsagt ikke oppsiktsvekkende, ettersom mine skriblerier etter all sannsynlighet bare interesserer meg selv, og en kan jo bli en smule lei av å underholde seg selv med utlegninger som man tross alt allerede har relativt god innsikt i innholdet av.

Da er det kanskje mer oppsiktsvekkende at man på tross av dette gir seg til å igjen publisere nye skriblerier. Man skulle tro at nok skulle være nok, ovenstående tatt i betraktning. Men så altså ikke. Mon tro man er henfallen til en slags narsissistisk glede ved å se sine egne ord offentliggjort?

For de som måtte undres så har det siste halvår vært bemerkelsesverdig fritt for hendelser av personlig eller privat art som man på noen måte kunne finne det verdt å dele med andre. Det har skjedd fint lite for å si det sånn. Intet nytt er godt nytt hevdes det, men det kan i grunnen bli gudsjammerlig kjedelig.

Ikke slik å forstå at det plutselig har skjedd noe som jeg bare må dele med meg selv (og eventuelle lesere), heller tvert i mot. Her skjer fortsatt ingen ting. Så hva skal man da kaste bort bits og bytes på?

I de tidligere skriblerier brukte jeg en del tid og krefter på å kommentere diverse små og store hendelser rundt omkring i verden. Mine meninger og refleksjoner omkring disse er naturligvis uten noen betydning. Ingen bryr seg vel om hva jeg mener, ingen vil engang la seg forarge av de standpunkter jeg måtte forfekte. Likevel, det er lysten, enn ut sagt, trangen til å kommentere som har fått meg til å sette meg til hakkbrettet igjen.

«Krigen mot terror» fortsetter med uforminsket styrke. USA har selvsagt ikke fått lagt vantene på en eneste «terrorist», men man har klart å ta livet av et ukjent antall sivile i såvel Irak som Afghanistan. De har selvsagt fått god hjelp både av sine allierte, deriblant Norge, og av sine motstandere. Daglig smeller det selvmordsbomber i på irakiske og afghanske markedsplasser og daglig bomber «koalisjonen» «strategiske mål». Og daglig dør de som ingenting med hverken terror eller motterror har å gjøre. Tar det noengang slutt?

Og i Nord Ossetia minnes folk massakren i Beslan. Over tre hundre mennesker, de fleste barn, mistet livet i en av de hesligste terroraksjoner i historien. Aksjonen ble gjennomført av soldater fra den Tsjetsjenske frigjøringsbevegelsen og direkte ledet av dens kommandant Abdallah Shamil Abu Idris, bedre kjent som Shamil Basayev. Det finnes intet forsvar for det de gjorde. Men finnes det en forklaring? Kan man, uansett hvor motbydelig denne handlingen var, finne en forklaring som kan si noe om hvorfor mennesker kan bli så til de grader desperate at de tar hundrevis av skolebarn som gissel og til slutt dreper for fote?

Hvor mange har hørt om krigen i Kaukasus? Hvor mange har prøvd å sette seg inn i hva som foregår i de utilgjengelige fjelllandene som Russland påtår er «deres»? Jeg vil påstå veldig få. Det virker som om det er en stilletiende avtale mellom de vestlige land og deres media og de nye Tsarene i Kreml at så lenge de som drepes er muslimer og følgelig «terrorister» så blander vi oss ikke inn på hverken den ene eller den andre måten.

Men i Kaukasus drepes kvinner og barn, unge og gamle daglig av russiske «antiterrorstyrker» uten at det blir ofret så mye som en parentes på dem i vestlig presse og media. I Kaukasus utkjemper frihetskjemperne, mujahiddeen, en bitter og forsoningsløs kamp mot okkupasjon og tyranni. Ja visst, de er troende muslimer. Ja visst, de ber til Allah, opptil flere ganger om dagen. Og kanskje nettopp derfor bryr folk i vesten seg filla om folkemordet som russerne gjennomfører.

Og kanskje derfor, født av desperasjon fra den totale likegyldighet som resten av verden legger for dagen overfor deres lidelser tyr noen til desperate midler. Når det er russiske barn som dør, kanskje de da åpner øynene? Selvsagt bakfyrer slik tankegang når den omsettes i praksis. Vår avsky for gjerningsmennene hindrer oss i å se hva som ligger bak. Slik gjorde den enbente frigjøringskjempen sitt folk en stor udåd ved å gjennomføre massakren i Beslan. Men udådene russerne daglig gjennomfører mot folkene i Kaukasus blir ikke mindre avskyelige av den grunn.

Det var i grunnen det jeg ville skrive om i dag. Ikke at noen bryr seg mer om noe som helst av den grunn. Men, så fikk jeg i alle fall skrevet det jeg mener. For i motsetning til så mange andre er ikke min rett til fritt å gi uttrykk for mine meninger begrenset. Ennå.

Humorist...

I henhold til direktiv gitt ved HKH Natmaleren skal denne spalte i dag være morsom. Tatt i betraktning at samme direktivutsteder har uttalt at denne skribenten totalt mangler humoristisk sans kan det bli en drøy bestilling å fylle. Men, som lojal undersått og tilbeder vil man naturligvis gjøre sitt beste, og sannsynligvis feile, men så er jo alt ved det vanlige.

Et raskt blikk på verden omkring avstedkommer ikke umiddelbart trangen til å le seg skakk, men kanskje man kan finne noen lysglimt her og der verdt å trekke på smilebåndet av, kanskje endog en lett humring. Det meste er naturligvis til å gråte over, men det er jo ikke min feil?

I Nepal, som de fleste vet null og niks om, har demonstranter kastet stein på den kongelige motorkortesje som var på vei til et tempel der kongen skulle delta i feiringen av Mahashivratri, en festival til ære for den Hinduistiske gud Shiva. Shiva er som kjent hinduenes gud for død og ødeleggelse. Nepal var inntil nylig den eneste hinduistiske stat i verden, der kongen regjerte i kraft av å være en reinkarnasjonen av Vishnu, en annen hinduistisk gud. Folkelig opprør godt hjulpet av en "maoistisk" gerilja tvang for et år siden kongen til å gi fra seg makten, og Nepal tar nå sine første forsiktige skritt på veien mot demokrati. Folkemassen som kastet stein ropte slagord som "Kongen er en tjuv, forlat landet!" Denne skribenten finner det i det minste fornøyelig at en "guddom" kan styrtes og hans makt så til de grader knuses på så kort tid. Det gir et visst håp om at andre "guder" også står for fall. 

En som garantert ikke holder mye lengre er den amerikanske presidenten George W. Bush. Han sitter i sin andre periode og kan ikke gjenvelges. De som skrev USAs grunnlov i sin tid var nok kloke mennesker. De forutså at gale menn kunne føre velgerne bak lyset og bli gitt dette høyeste embete. Det de derimot ikke kunne forutse var all ugangen en gal mann i denne posisjonen kunne utrette på åtte år. Det skal ikke lastes dem, deres utgangspunkt var en verden der det tok uker å reise på tvers av deres eget kontinent. Nå vil innbyggerne i USA helt sikkert velge en "demokratisk" president denne gangen, og verden vil neppe bli et verre sted å bebo av den stund. Dessverre er det nok slik at det vil ta langt mer enn den nye presidentens maksimale virketid på åtte år å rette opp all skaden som er utrettet. Og det er slett ikke morsomt å tenke på.

I Rio de Janeiro i Brasil, og mange andre steder, er karnevalet i full gang. Det er ingen tvil om at folk har det moro. En fargesprakende fest med glade mennesker og heftig dans og musikk. Men dessverre, ikke der er heller bare latter og glede. Landet er blitt herjet av bevæpnede bander som myrder tilsynelatende uten mål, men sannsynligvis ikke uten mening. Destabilisering av et famlende demokrati vil tjene både narkotikakartellene og ekstreme politiske krefter. Og om disse kreftene vinner fram, vil det ikke bli morsomt i det hele tatt. La oss håpe og be for at den folkelige glede og skaperkraft som karnevalet er et uttrykk for vil seire over de mørke og destruktive kreftene slik at vi alle kan glede oss over sambaen igjen.

Særlig morsomt er det neppe å være pilot eller passasjer i helikoptre i Irak for tiden heller. De har en tendens til å ramle ned. Men det spiller neppe noen særlig rolle for den jevne iraker som har mer enn nok med å få gjort de nødvendige innkjøp uten å bli blåst til himmels av en eller annen gærning med en bombe. Skal jeg være ærlig tror jeg neppe noen kommer til å trekke særlig på smilebåndet der i gården før den siste bombemann og den siste amerikanske okkupasjonssoldat er borte. Og det ser ut til å kunne ta tid.

Så langt om den internasjonale politikk og stilling. Det finnes andre nyheter verdt å kommentere. Sport fyller jo avisspaltene uansett årstid og på tross av alt annet. En av de store nyhetene her hjemme for tiden er at en framstormende utøver innen de nordiske grener, altså der man konkurrerer om å gå fortest på ski, har avslørt noe av sin motivasjon for deltagelse. De kvinnelige utøvere ser så sexy ut i trikot! Særlig gjelder dette visstnok de svenske utøverne, som gjerne også unnlater å ha på seg truser før de drar på seg trikoten. Må man få foreslå en ny variant av øvelsen "Jaktstart"? Man slipper de kvinnelige utøverne avsted, med trikot, men uten truser, ut i sporet et par minutter før "herrene", som naturligvis starter med fellesstart. Så skal vi se om det ikke settes noen nye rekorder. Damene vil naturligvis stå for de fleste i sitt forsøk på å holde den testosteronsprengte horden bak seg. Det kunne jo bli god underholdning av sånn.

Av øvrige sportsnyheter kan nevnes at den engelske fotballklubben Liverpool har utvidet sitt treningsprogram med kombinasjonsøvelsen karaoke og golf. Denne nyskapningen innen idrettverdenen arter seg på den måte at utøverne først tyller i seg store mengder alkohol for deretter å utfordre hverandre til karaokekonkurranse. Den som nekter blir slått helseløs med golfkølle. Vi venter spent på videreutviklingen av denne nye grenen. Man kan se for seg flere muligheter. For eksempel synkronsvømming med kokain og harpun eller kappgang med whisky og motorsag. Vinneren er den som overlever. Man må slutte seg til den vestlandske humorist og hobbyfilosof som antydet at man burde gi ungdommen sprit før idretten tok dem. Det ser kanskje ut som om det er for sent.

En annen begivenhet som er blitt gitt mye omtale i media i det siste er bortgangen til den fallerte puppemodell Anna Nicole Smith. Nå meldes det at hennes legeme er blitt balsamert og er klar for visning. Det er kanskje betimelig å spørre hvem den skal vises fram for, men jeg har en mistanke om at jeg vet svaret. Det kan neppe sies å være morsomt, men en viss tragikomikkens skjær har det jo over seg. Når ingen lenger gidder å kikke på dama mens hun er i live får karrieren nytt liv som død. Det er kanskje noe i det gamle, noe flåsete ordtaket om å dø ung, bli et vakkert lik?

Fra Mexico meldes det om et overraskende funn i fra dyreverdenen. Innkapslet i en 25 millioner år gammel ravklump har man funnet en liten frosk. Dyret er bare 2,5mm langt, men meget godt bevart. Og forskerne sikler selvsagt etter å få klørne i eksemplaret. De vil ha DNA-prøver. Husker noen den begredelige filmen Jurrasic Park? Der benyttet forskere DNA fra en slik prøve til å "gjenskape" utdødde dinosaurer. Det gikk forferdelig galt. Mon tro om de virkelige forskere hadde kunnet stå i mot fristelsen om de fikk anledning? Det blir heldigvis neppe aktuelt å finne ut av. Ravklumpen er i privat eie og eieren vil neppe tillate noen å tukle med den ettersom verdien som smykkestein er nært innpå astronomisk. Så for en gang skyld har kanskje forfengelighet vist seg å være nyttig?

På det mer personlige planet er det ikke stort å le av, men man tillater seg å trekke fornøyd på smilebåndet over at helsa ser ut til å være på bedringens vei. Armen kan neppe kalles smertefri, men man har ikke følt behov for smertestillende på over en måned. Det må da betegnes som positivt?

Til helgen planlegges et besøk på "Rørosmartnan" sammen med gode venner. Det kan bli riktig trivelig, og en tur på "Martnan" på dagtid er i høyeste grad underholdende. Det er utrolig hvor mye rart folk byr fram til salg, for ikke å snakke om hva folk ifører seg av klær for å skape oppmerksomhet. Sammenfallet med karnevalstiden er nok tilfeldig, og med temperaturer tradisjonelt langt ned i de blå kan man ikke forvente lettantrukne skjønnheter i fyrrig sambadans, men bunadskledde jenter og gutter som svinger seg til Rørospols er flott nok det også.

Så tror jeg det er tid for å runde av. Har du fulgt med så langt har du sikkert for lengst sluttet deg til Natmalerens utsagn om at skribenten totalt mangler humoristisk sans. Det får nå så være. Jeg har nå fra tid til annen fått henne til både å smile og le, så helt håpløs kan jeg nå ikke være.

Ha en god dag!

Det er votter...

...og vinter siden jeg skrev på denne siden, og det skyldes hverken skrivesperre eller de meteorologiske forold, som forøvrig gjør votter påkrevd. Det skyldes ganske enkelt det forhold at for tiden går all fitid, som er i sørgelig mangelvare, med til lesing. Dermed er også det begrensede intellekt jeg måtte være i besitelse av opptatt av denne lesingen og ikke av å ruge ut nye utgydelser for publisering. Så disse sider får vente ennå en stund til de igjen blir skueplas for mine mer, eller helst mindre, velfunderte ytringer.

Ha en fortsatt fin dag!

Hmm...

Kjærlighetens glede
Eies kun i øyeblikket

Kjærlighetssorg
Varer livet ut